Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Qingdao er en kinesisk storby og havneby i provinsen Shandong ved Kinas kyst mot Gulehavet. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 2.584.000, [1] men hele det subprovinsielle området har 7,0 millioner innbyggere. Byen er en av Kinas viktigste flåtebaser, og hovedkvarter for Kinas nordflåte.

Byen er blitt til en typisk kinesisk millionby. Under byggeboomen måtte mange av bygningene fra kolonitiden vike. Frem til 1990-årene ble mange av dem revet også av andre grunner; de ble oppfattet som skampletter.

Senere er imidlertid en rekke av de gjenværende bygninger fra tyskertiden blitt satt på Kinas liste over verneverdig kulturgods.

Byen ble utsett som olympiadeby for seilingskonkurransene under Sommer-OL 2008.

Innhold 1 Andre navneformer 2 Administrative enheter 3 Historie 4 Referanser 5 Se også 6 Litteratur

[rediger] Andre navneformer

Jiāo'ào 胶澳 var det tidligere navn under det aller meste av Qing-dynastiets tid. Et moderne tilnavn er Qindao 琴岛 (Strengeinstrumentøya, inspirert av kystlinjens utforming). Det tyske navn under den tyske kolonitid var Tsingtau. En annen stavemåte er Tsingtao.

[rediger] Administrative enheter

Qingdao består av syv distrikter og fem byfylker:

• Bydistriktet Shinan (市南区 = "Sørbyen"), 30 km², 490.000 innb.;
• Bydistriktet Shibei (市北区 = "Nordbyen"), 29 km², 470.000 innb.;
• Bydistriktet Sifang (四方区), 35 km², 380.000 innb.;
• Bydistriktet Huangdao (黄岛区), 266 km², 280.000 innb.;
• Bydistriktet Laoshan (崂山区), 389 km², 210.000 innb.;
• Bydistriktet Chengyang (城阳区), 553 km², 460.000 innb.;
• Bydistriktet Licang (李沧区), 98 km², 290.000 innb.;
• Byfylket Jiaozhou (胶州市), 1.313 km², 770.000 innb.;
• Byfylket Jimo (即墨市), 1.780 km², 1,08 mill. innb.;
• Byfylket Pingdu (平度市), 3.166 km², 1,35 mill. innb.;
• Byfylket Jiaonan (胶南市), 1.845 km², 810.000 innb.;
• Byfylket Laixi (莱西市), 1.522 km², 720.000 innb.

[rediger] Historie

Qingdao ligger ved en av Kinas beste naturlige havner, i en bukt sørøst på Shandonghalvøya. Stedet ble kalt Jiao'ao under Qing-dynastiet. I 1891 besluttet Qing-regjeringen å utvikle bukten der til en forsvarsbase mot utenlandske flåtestyrker, og begynte å bygge byen.

Til tyskernes store irritasjon ble stedet benyttet vinteren 1895 til oppankring av den russiske stillehavsflåte. Keiser Wilhelm II advarte tsar Nikolaj II at hvis russerne fremsatte territorielle krav i Kina, ville Tyskland kreve et «kulldepot» i det minste for å forsvare egne handelsinteresser.

Baron Ferdinand von Richthofen og admiral von Tirpitz foreslo at provinsen Shandong ville bli nyttig for Tyskland som en motbalanse mot den russiske flåte i Darien og den britiske i Weihaiwei.

Under påskudd av å straffe drapene av to tyske misjonærer i fylket Juye i Shandong, Richard Henle og Franz Xaver Nies, inntok tyskerne byen den 14. november 1897, og påtvang kineserne en traktat som også gav dem en leasingavtale for områdene rundt byen og bukta.

Byen utviklet til en større tysk marinebase i Det Fjerne Østen. Dette åpnet for en betydelig tysk innflytelse i hele Shandongprovinsen. Tyskerne utviklet et utlendingekvarter som ble meget regulert både hva gjaldt utseende og det sanitære, installerte elektrisk belysning og stasjonerte en garnison på 2000 mann der.

I 1914 forsøkte japanerne, som også ville ha et fotfeste i Kina, å dra fordel av sin allianse med Storbritannia, og krevde at Tyskland avstod Qingdao til dem. Da tyskerne ignorerte kravet, erklærte Japan krig den 23. august 1914 og bombarderte Qingdao sammen med britene. Byen forsvarte seg, men falt den 7. november. Fem tusen fanger ble bragt til Japan. Disse ble bra behandlet: «De laget sine egne pølser, hadde gymnastikklubb og oppførte teaterforestillinger og syngespill», forteller Hans Kettle, som driver en tysk restaurant i Tokyo; hans farfar var en slik fange, og bosatte seg i Japan fordi han hadde giftet seg med en japansk kvinne. Dødeligheten blant fangene lå på 1,2 prosent, og fotografier fra Bando-leiren viser sunne og friske menn som bader og drikker øl. Til grunn for den humane behandlingen lå en keiserlig ordre fra 1880 til Japans væpnede styrker om å behandle krigsfanger med respekt. ^[1]

Etter første verdenskrig fikk Japan, trass i kinesiske protester, overta alle de tidligere tyske områder i Kina.

I 1922 gikk byen tilbake til kinesisk styre.

Byen fikk navnet Qingdao i 1930, og fikk en spesiell administrativ status innen Kina. I 1938 ble byen på nytt okkupert av japanerne.

Etter annen verdenskrig tillot Kuomintang-regjeringen den amerikanske flåte til å etablere hovedkvarter for sin vestlige stillehavsflåte. Men den 2. juli 1949 var det slutt, for da marsjerte de kommunistiske styrker inn i byen.

Byen har flere bygninger som vitner om tyskertiden. Det gjelder for eksempel byens katolske katedral, St. Mikaelskatedralen. Kinas første kardinal, Thomas Tien S.V.D., var biskop der da han ble utnevnt i slutten av 1945 av pave Pius XII. Senere ble han promovert til bispedømmet Beijing.

[rediger] Referanser

1. ^ Laurence Rees: I keiserens navn, forlaget Schibsted, Oslo 2008, ISBN 978-82-516-2443-5

[rediger] Se også

• Qingdao University

[rediger] Litteratur

• Annette Biener: Das deutsche Pachtgebiet Tsingtau in der Provinz Schantung 1897-1914. Institutioneller Wandel durch Kolonialisierung. Bonn 2001. ISBN 3-924603-05-7

• Heiko Herold: Deutsche Kolonial- und Wirtschaftspolitik in China 1840 bis 1914. Unter besonderer Berücksichtigung der Marinekolonie Kiautschou. 2. Auflage. Köln 2006. ISBN 3-939424-00-5

• Hans-Martin Hinz, Christoph Lind (utg.): Tsingtau - Ein Kapitel deutscher Kolonialgeschichte. Deutsches Historisches Museum, Berlin 1998. ISBN 3-86102-100-5

• Chun-Shik Kim: Deutscher Kulturimperialismus in China. Deutsches Kolonialschulwesen in Kiautschou (China) 1898-1914. Franz Steiner Verlag, Stuttgart 2004, ISBN 3-515-08570-X

• Christian Lautenbach (utg.): Zwischen den Ären – Umwälzungen in Fernost. Augenzeugenberichte aus der chinesischen Revolution von 1911, vom Kampf um Tsingtau und von der Gefangenschaft in Japan. Vorwort v. Dr. Wan-Hsuan Yao-Weyrauch. Heuchelheim 2007. ISBN 978-3-938946-09-1

• Günter Leicht (utg.): Das Tsingtau-Tagebuch des Rodheimers Rudolf Schlierbach. Vorwort v. Dr. Wan-Hsuan Yao-Weyrauch. Heuchelheim 2006. ISBN 3-938946-05-9

• Klaus Mühlhahn: Herrschaft und Widerstand in der „Musterkolonie“ Kiautschou. Interaktionen zwischen China und Deutschland 1897-1914. München 2000. ISBN 3-486-56465-X